Øynene venner seg til mørket

Nå har jeg snart vært i Nicarauga i to uker. Jeg begynner å bli vant til den iskalde dusjen jeg går i hver morgen (nei, det finnes ikke varmtvann selv om det er varmt her), å ligge i myggnett (eller prinsessesengen som jeg liker å kalle den), snakke spansk, være klam og ikke minst den 8 timers lange tidsforskjellen (fant ut etter hvert at det ikke var 7 timer, men 8.)
Jeg og Ingunn bor på et senter som minner om et hostel bare at det er kun vi to som bor her, i Managua.Vi er faktisk litt ensomme. De kakelakkene vi har fått på rommet har vi først drept med spray-på-kakelakken-og-den-dør-vidundersprayen vår, for så å gi dem navn og la dem ligge der. Så nå deler vi heldigvis rom med Kakelakken Karsten (død), Kakelakken Kåre (død), Gekkoen Gudrun (i sin beste alder) og så har vi en pungrotte på taket (pungeling pungelang) som heter Paal med to a-er (så vi ikke forveksler han med Ingunns venn som heter Pål med å).


Vi spiser bønner og ris til hvert måltid og strømmen går hver dag og er borte i flere timer. Nesten ingen i Nicaragua har strøm hele dagen. I forrige uke manglet vi strøm fra klokken 17 til 22.30. Det var tiden fra vi kom hjem fra skole/kontor, og da strømmen kom tilbake var vi forlengst sluknet. Så da fikk vi ikke gjort stort. Gikk for det meste rundt med hodelommelykter og sov veldig mye. Koordinatoren vår syntes synd på oss siden vi ikke er gift - og la gledelig frem teorien sin om at strømbruddene fører til at det relativt hyppig lages barn her i Nicaragua. Tidene på når man har elektrisitet roteres heldigvis– så denne uken har vi litt mer passende elektrisitetstider. Men det er enormt hva man klarer å venne seg til. Både vi og øynene.


Vi har vært på en del rundturer i området og besøkt flere byer. Blant annet Leon der vi var på Edvard Grieg konsert (ja, du leste riktig). Det er nemlig 100 år siden Grieg døde (vi nordmenn feirer rare ting). Og dette følte den norske ambassaden her måtte feires. Utrolig nok så døde en av Nicaraguas komponister i samme år som Grieg - så det ble rett og slett slått to dødsfall i ett smekk. Så en norsk pianist kom ens ærend til Nicaragua for å spille Grieg sammen med et nicaraguansk orkester. Det var noe for seg selv. Nicaragua er ikke kjent for sin store interesse for klassisk musikk – og det hørtes. Det var en – la meg kalle det sjarmerende ”tolkning” av Morgenstemning. Normannnen fikk nicaragüenserne til å nærmest sikle. Han var god. Og blond. Jeg og Ingunn var ikke de eneste blonde jentene i salen. Det satt faktisk flere rader fulle av blåøyde jenter i hawaianas i denne konsertsalen i en relativt liten by i Nicaragua. Det bor nærmere sagt 80 norsker der. De går på noe som kalles ”Kulturstudier” – og kultur lærer man best hvis man bor sammen men 79 andre nordmenn på hoteller med egne barer. De lærer sikkert mye om norsk kultur. En trivelig livlig gjeng var de uansett.

Fram til nå har dagene våre bestått av spanskundervisning og informasjon om Accion Medica Cristiana - som er den ikke-statlige hjelpeorganisasjonen vi skal "jobbe" med mens vi er i Nicaragua. En veldig bra organisasjon som arbeider med helse og først og fremst med kvinner, barn og mennesker som lever med HIV/AIDS.

Stearinlyset har forresten dratt sin vei. Vi fikk ikke engang sagt adios (men vi har fortsatt t-skjortene hans).

- et speilbilde i Nicaragua er ikke nødvendigvis som et speilbilde i Norge -