Bluefields

Folk hadde fortalt at Øst-kysten kom til å være veldig annerledes enn Managua og resten av vest-kysten av Nicaragua. De hadde faktisk sagt at det er som to ulike land. Etter en uke på øst-kysten er jeg overbevist – eller det tok vel kun noen minutter. Ulikhetene er klare og enorme.

Karibien. Den virkelige karibien. Mestizene på vest-kysten (mix av spanjoler og indianere)med bart, er nå byttet ut med ”afroamerikanere” med rastafletter. Salsa og merengue er byttet ut med vill reggatondansing (veldig tett gnikking til sanger som alle høres ut som Gasolina). 30 grader er byttet ut med 38 grader. Backpackere og andre turister fra Europa og USA er byttet ut med meg, Ingunn, 4 franskmenn og en dame fra New Zealand. Vi tilbringer en del tid sammen med dem.

Bluefields er en by med ca 40 000 innbyggere. Navnet sitt har den fått etter en nederlandsk pirat..Den ble rammet av orkanen Juana i 1988 – og har etter det aldri riktig blitt bygget opp igjen. Vi bor hos en familie her. Mannen i huset kunne fortelle at da han kom til Bluefields etter orkanen i 1988, fant han sin kone og sine barn som søkte ly for uværet under noen ruiner. Huset deres var slettet med jorda. Det har tatt dem mange, mange år å bygge det opp igjen. Så huset vi nå bor i, har han bygget med egen håndkraft. En vegg om gangen. Han kan fortelle at det fortsatt er familier som ennå ikke har fått bygget opp husene sine. Bluefields er en by med mange problemer. De mange prostituerte, de enorme mengdene narkotika som kommer fra Colombia og korrupsjonen er klare trekk ved Bluefields.

En av likhetene med vest-kysten og øst-kysten er fattigdommen. Du kan se den. Føle den. Blekkplatehusene fyller byen og gir den et dystert preg, men de smilende menneskene gjør Nicaragua til et gledens land – et land du lett blir glad i.