En hard virkelighet

Vi fikk et spesielt forhold til en av mine fem 3.klassinger; Kain.
Kain er en flink elev, rimelig rolig, men ukonsentrert. Han har mye fravær og av og til kan han være borte fra skolen i over en uke. Etter flere samtaler med Kain kom det frem at situasjonen hans hjemme ikke var helt enkel. Mi mama’s coughing blood – fortalte Kain meg en dag. Vi bestemte oss for å dra på besøk til familien hans og se hvordan situasjonen virkelig var.

Kains familie bor i et lite skur. De er 7 mennesker. Kains mor er veldig syk. Hun må fjerne livmoren (kreft) og lider av store blødningen både den ene og den andre veien. Hun er for syk til å arbeide. Mannen hennes har stukket av. Han bruker narkotika, så han røyker eller sniffer bort alle pengene han tjener. De andre barna er små, kun hennes eldste datter arbeider. Hun er hushjelp og tjener 600 cordobas i måneden (det er ca 200kroner). Av dem går 300C til husleie. Det kan ikke engang kalles husleie. ”Huset” består av blikkplater og litt treverk og det er et rom (kanskje 12m2). Der bor de alle 7. Et rom. Ingen senger. Ingen toalett. 7 mennesker. Det minste barnet er 2 år. De har 300 cordobas (ca 100kroner) til alt forbruk for 7 mennesker per måned.
Kain hadde skulket skolen for at de ikke hadde mat. Han hadde fått streng beskjed fra moren at han måtte gå på skolen, men Kain valgte familien sin over sin egen utdanning. Han gjør ulike ærender og tar det arbeidet han finner hver dag etter skolen, men han skulker når de ikke har mat, slik at han kan arbeide hele dager. Han tjener lite, og gir alt han tjener til søsteren slik at hun kan kjøpe mat. Kain er 11 år.

Samtidig viser undersøkelser at det kommer mest sansynelig til å bli sult i Nicaragua i løpet av de neste månedene. Vest-kysten er rammet av flom og store mengder regn som ødelegger avlingene og husene, Øst-kysten er rammet av tørke og de nordlige delene prøver fortsatt å komme seg på føttene etter orkanen Felix fra forrige måned. Det begynner å bli mindre og mindre mat i landet. Og prisene på den maten som er, stiger og stiger. Prisene har blitt fordoblet på en uke. Lønningene står stille.

Ya Man blir til Yes Mam

Nå har jeg og Ingunn vært 3 uker i Bluefields – ”hovedstaten” på østkysten av Nicaragua. Det har kanskje vært de mest lærerike og mest utfordrende ukene i mitt liv. Da vi kom hit, forventet de en proff danselærer og en proff dramalærer. Dette på grunn av at de hadde fått søknaden vår (fra Kirkens Nødhjelp) der det stod at jeg hadde arbeidet på 3T i Mosjøen som ”danselærer” og Ingunn hadde gått dramalinja på videregående. Så de hadde planlagt at vi skulle ha dansetimer og dramatimer med en rekke ulike grupper i byen. Vi fikk jekket ned forventningene noen hakk, og sa at vi kunne en del leker . Det vi har gjort disse 3 ukene er følgende:

Hver dag har vi tilbragt 2 timer på et jentehus hvor 14 jenter mellom 8 og 15 år oppholder seg når de ikke er på skolen. Vi har danset line-dance (Takk til pussige gymlærer Trude!) med dem (til HGH og The Tussler) og lekt Funky Chicken, A –ram-sam-sam og diverse andre leker som bryter isen brått. Vi fikk høre at disse jentene hadde gjennomgått en hel del. Mange har blitt eller blir seksuelt misbrukt, skadet fysisk og vært prostituerte. Vi tenkte at disse jentene ville bli en stor utfordring å arbeide med – men de har vært helt fantastiske. De er sprudlende, kjærlige og positive som få. De to timene daglig gav oss minst like mye, som det gav dem. Timene var fylt med smil, sang, dans og en hel del latter.

På fredag fremførte de line-dancene de hadde lært for hele kontoret her. De var nervøse og kjempesøte, men det gikk veldig bra. Etterpå satt vi i ring, og én etter én reiste de seg opp og fortalte hvordan de hadde hatt det med oss de siste 3 ukene. Jeg hadde aldri forventet noe lignende. De mest ”vanskelige” og mest sjenerte av dem, reiste seg – og fortalte at de aldri hadde hatt det så bra om de timene de var sammen med oss, og at det hadde gjort dagene dere mye lettere og gladere.
Barna her blir veldig fort voksne på grunn av alt ansvaret de får fra de er små, så jentene var ikke vant til å leke, og heller ikke vant til å bli behandlet kjærlig og få ros. Mens jentene snakket, begynte de å gråte. Én etter én. Til slutt lå vi alle på gulvet på kontoret, kjempegråt og hørte på Secret Garden – for alle siste gang. Vi har fått 14 småsøstre.


Hver dag har vi også arbeidet på en skole i 3 timer hver dag. Escuela Dinamarca (Danmark Skole, pga støtte fra Danmark). Der hadde vi 1 time med tre 8-åringer som hadde kommet seg opp i litt vanskeligheter.. Vi tegnet, snakket, lekte og sang med dem for å ”få dem på bedre tanker”.

Den største utfordringen vår var nok vår siste oppgave. Den gikk ut på at vi fikk tildelt 5 elever hver. Ingunn fikk de 5 ”vanskeligste” elevene fra 2.klasse og jeg fikk de 5 ”vanskeligste” elevene fra 3.klasse. Og i tillegg var dette den mest ”urolige” skolen i Bluefields, som tok inn de elevene som ingen andre ville ha. 3.klassinger høres kanskje ikke så vanskelig ut. Men her går man samme klassetrinn om igjen hvis man ikke består eksamenen på slutten av året. Dermed hadde jeg flere ”kjempekule” 15-åringer som gikk sammen med 10-åringer. Stakkars, stakkars lærerinne (de har samme lærer i alle fag, hver dag). Den første uken observerte jeg dem i klassen og snakket med dem én og én. Jeg fant ut etter hvert at det kanskje ikke var dem fem enkeltelevene det var noe ”galt med”. Så jeg lagde klasseregler, lagde klassekart med faste plasser, hadde mange samtaler med lærerinnen og rektor og snakket med hele klassen. Det var skolesystemet det burde bli gjort noe med, men det var litt over mitt hode. Skulle gjerne hatt noen år med pedagogikk og psykologi før jeg hoppet ut i dette, men lærerikt har det vært!


På ettermiddagene har vi besøkt flere av våre elever for blant annet å finne ut hvorfor ungene ikke er motiverte. Den foresatte til en av elevene vi besøkte hadde en t-skjorte der det stod:

Why go to high school when you can go to school high?

For tiden befinner vi oss i Laguna de Perlas, litt nord for Bluefields. har veldig sjelden tilgang til internett. A

Et lite avbrekk fra virkeligheten

Etter en relativt psykisk tung forrige uke, bestemte vi oss for å unne oss en liten ferie siden vi hadde frihelg. Vi stod opp 5 fredags morgen og fikk stoppet en taxi. Vi hadde med oss hver vår vell bereiste Bergans-sekk, og sa litt spørrende ”aeropuerto” (flyplass) til rastafaritaximannin. Vi fikk et bekreftende ”ya man” til svar – og turen bar til flyplassen. Etter kun en liten flytur i et lite fly hvor vi satt helt opp i ryggen til piloten og kunne se at flyet hadde lite bensin og at de bruker avispapir i rutene for å ikke få sola i øynene – kom vi til Corn Island – ei karibisk øy. Vi brukte dagen flittig på stranden, koste oss og slappet av. Solbrente ble vi. Neste dag dro vi til Little Corn Island – som er ei bittelita øy litt unna den store øya som har noen fine hoteller, restauranter, veier, biler og flyplass. Den lille øya har ingen biler eller motorsykler og derfor ingen veier- kun stier. Det er ingen fancye hoteller – nesten kun små basthytter. Den lille øya er dekt med jungel og omringet av hvit strand. Jeg forelsket meg totalt. Uheldigvis hadde vi kun 1 dag til før vi måtte vende tilbake til Bluefields og arbeid – men det var en fantastisk dag!

Nå har jeg og Ingunn kun 1 uke igjen her i Bluefields. Jeg skal skrive litt om hva vi har gjort på slutten av oppholdet – så du får vente til da, Didirik.

Forresten, beklager forrige innleggs klisjeer – det ble skrevet i et svakt øyeblikk.

Bluefields

Folk hadde fortalt at Øst-kysten kom til å være veldig annerledes enn Managua og resten av vest-kysten av Nicaragua. De hadde faktisk sagt at det er som to ulike land. Etter en uke på øst-kysten er jeg overbevist – eller det tok vel kun noen minutter. Ulikhetene er klare og enorme.

Karibien. Den virkelige karibien. Mestizene på vest-kysten (mix av spanjoler og indianere)med bart, er nå byttet ut med ”afroamerikanere” med rastafletter. Salsa og merengue er byttet ut med vill reggatondansing (veldig tett gnikking til sanger som alle høres ut som Gasolina). 30 grader er byttet ut med 38 grader. Backpackere og andre turister fra Europa og USA er byttet ut med meg, Ingunn, 4 franskmenn og en dame fra New Zealand. Vi tilbringer en del tid sammen med dem.

Bluefields er en by med ca 40 000 innbyggere. Navnet sitt har den fått etter en nederlandsk pirat..Den ble rammet av orkanen Juana i 1988 – og har etter det aldri riktig blitt bygget opp igjen. Vi bor hos en familie her. Mannen i huset kunne fortelle at da han kom til Bluefields etter orkanen i 1988, fant han sin kone og sine barn som søkte ly for uværet under noen ruiner. Huset deres var slettet med jorda. Det har tatt dem mange, mange år å bygge det opp igjen. Så huset vi nå bor i, har han bygget med egen håndkraft. En vegg om gangen. Han kan fortelle at det fortsatt er familier som ennå ikke har fått bygget opp husene sine. Bluefields er en by med mange problemer. De mange prostituerte, de enorme mengdene narkotika som kommer fra Colombia og korrupsjonen er klare trekk ved Bluefields.

En av likhetene med vest-kysten og øst-kysten er fattigdommen. Du kan se den. Føle den. Blekkplatehusene fyller byen og gir den et dystert preg, men de smilende menneskene gjør Nicaragua til et gledens land – et land du lett blir glad i.

Øynene venner seg til mørket

Nå har jeg snart vært i Nicarauga i to uker. Jeg begynner å bli vant til den iskalde dusjen jeg går i hver morgen (nei, det finnes ikke varmtvann selv om det er varmt her), å ligge i myggnett (eller prinsessesengen som jeg liker å kalle den), snakke spansk, være klam og ikke minst den 8 timers lange tidsforskjellen (fant ut etter hvert at det ikke var 7 timer, men 8.)
Jeg og Ingunn bor på et senter som minner om et hostel bare at det er kun vi to som bor her, i Managua.Vi er faktisk litt ensomme. De kakelakkene vi har fått på rommet har vi først drept med spray-på-kakelakken-og-den-dør-vidundersprayen vår, for så å gi dem navn og la dem ligge der. Så nå deler vi heldigvis rom med Kakelakken Karsten (død), Kakelakken Kåre (død), Gekkoen Gudrun (i sin beste alder) og så har vi en pungrotte på taket (pungeling pungelang) som heter Paal med to a-er (så vi ikke forveksler han med Ingunns venn som heter Pål med å).


Vi spiser bønner og ris til hvert måltid og strømmen går hver dag og er borte i flere timer. Nesten ingen i Nicaragua har strøm hele dagen. I forrige uke manglet vi strøm fra klokken 17 til 22.30. Det var tiden fra vi kom hjem fra skole/kontor, og da strømmen kom tilbake var vi forlengst sluknet. Så da fikk vi ikke gjort stort. Gikk for det meste rundt med hodelommelykter og sov veldig mye. Koordinatoren vår syntes synd på oss siden vi ikke er gift - og la gledelig frem teorien sin om at strømbruddene fører til at det relativt hyppig lages barn her i Nicaragua. Tidene på når man har elektrisitet roteres heldigvis– så denne uken har vi litt mer passende elektrisitetstider. Men det er enormt hva man klarer å venne seg til. Både vi og øynene.


Vi har vært på en del rundturer i området og besøkt flere byer. Blant annet Leon der vi var på Edvard Grieg konsert (ja, du leste riktig). Det er nemlig 100 år siden Grieg døde (vi nordmenn feirer rare ting). Og dette følte den norske ambassaden her måtte feires. Utrolig nok så døde en av Nicaraguas komponister i samme år som Grieg - så det ble rett og slett slått to dødsfall i ett smekk. Så en norsk pianist kom ens ærend til Nicaragua for å spille Grieg sammen med et nicaraguansk orkester. Det var noe for seg selv. Nicaragua er ikke kjent for sin store interesse for klassisk musikk – og det hørtes. Det var en – la meg kalle det sjarmerende ”tolkning” av Morgenstemning. Normannnen fikk nicaragüenserne til å nærmest sikle. Han var god. Og blond. Jeg og Ingunn var ikke de eneste blonde jentene i salen. Det satt faktisk flere rader fulle av blåøyde jenter i hawaianas i denne konsertsalen i en relativt liten by i Nicaragua. Det bor nærmere sagt 80 norsker der. De går på noe som kalles ”Kulturstudier” – og kultur lærer man best hvis man bor sammen men 79 andre nordmenn på hoteller med egne barer. De lærer sikkert mye om norsk kultur. En trivelig livlig gjeng var de uansett.

Fram til nå har dagene våre bestått av spanskundervisning og informasjon om Accion Medica Cristiana - som er den ikke-statlige hjelpeorganisasjonen vi skal "jobbe" med mens vi er i Nicaragua. En veldig bra organisasjon som arbeider med helse og først og fremst med kvinner, barn og mennesker som lever med HIV/AIDS.

Stearinlyset har forresten dratt sin vei. Vi fikk ikke engang sagt adios (men vi har fortsatt t-skjortene hans).

- et speilbilde i Nicaragua er ikke nødvendigvis som et speilbilde i Norge -