Waspam

Fram til i går har jeg og Ingunn vært på grensen til Honduras i en by (og et område) som heter Waspam. Det ligger i nord-øst av Nicaragua og ble hardt rammet av orkanen Felix i september i år. Vi tok fly til Puerto Cabezas som var det kanskje hardest rammede området, og kjørte i tre timer for å komme til Waspam. På den kjøreturen fikk vi se områder hvor orkanen virkelig hadde herjet. Vi så hus som var bokstavelig talt slettet med jorda, mennesker som levde under plastikk-presseninger, kirker hvor kun spiret stod igjen og enorme trær som lå på bakken. Vi ble fortalt at forholdene var mye bedre nå, tre måneder etter katastrofen.

I Waspam bor det nesten bare miskitoer, ”Nicaraguas samer”. De snakker miskito, som høres for oss svært samisk ut, og de ser i mine øyne ut som en blanding av indianere og afroamerikanere. Waspam er en relativt ”utviklet” by med rundt 7000 innbyggere. Det er samfunnene rundt Waspam hvor forholdene står verst til. Vi var på en tre-dagerstur ved Rio Coco (elven som er grensen mellom Honduras og Nicaragua). Det tar flere timer i en svært smal og lang trebåt for å komme dit. Denne båten var stappa med klor (som de vasker klær med og har i vannet for å få det høvelig drikkbart)og rundt 30 mennesker (altfor, altfor mange). Regina, som vi dro sammen med, var rimerlig nervøs og spurte flere ganger om vi kunne svømme. Betryggende. Vi kom heldigvis relativt tørre frem til Andres. Der bodde vi i et AMC-kontor sammen med flaggermus, kjempepadder og de største edderkoppene vi noen sinne har sett. Edderkoppene fikk alle navn. De vi ble best kjent med var Even som bor på kjøkkenbenken, Einar som bor i trappa (Einar er størst), Eiolv som bor på vasken, Erling som bor på doen og Eddie som bor tre cm fra Ingunns seng. Ellliott med tre l-eller (for å ikke forveksle han med Ingunns guatemalske venn) bodde også på soverommet vårt, men han ble hardt rammet av Reginas kost og hans bosted er nå uvisst. Jeg hadde noen flaggermus over senga mi, og våknet opp (etter ikke så mange timers søvn..) med flaggermusbæsj på myggnettet. Trivelig. Som sikkert mange av dere vet, så er ikke jeg svært begeistret for fugler, og heller ikke for mus, så dette dyret er ikke akkurat min favorittdyrevenn. Etter en natt fylt med grisegrynt, gjeitelyder (som gjorde at jeg drømte at en jente ble kvelt til døde), musepip, sauebreking, flaggermuslyder (helt forferdelig), hundebjeffing, apehyl og en mengde kykeliky, har jeg kommet frem til at jeg ikke har så mange dyrevenner.

På denne tredagersturen besøkte vi flere små samfunn hvor det ikke stod så veldig bra til. Husene var skralle, barna hadde store mager og svært mange av dem hostet veldig mye. Fattigdommen var tydelig. Jeg og Ingunn tenkte at barna hadde ”rismager” og var forkjølet. Det viste seg at magene var fylt av parasitter (ormer) og at de hadde turberkolose. Mange barn døde av diaré. De fleste samfunnene hadde ikke tilgang til rent vann, og de drakk derfor det svært skitne elvevannet. Likevel var disse barna livlige og sprudlende. Vi lekte ”funky chicken” med hundrevis av barn som knapt hadde sett hvite mennesker før. Digitalkamera var noe av det morsomste og mest spennende de hadde vært med på.

Vi dro også på to dagsturer med et AMC-team hvor vi delte ut bønnefrø til små samfunn på innlandet. Dette var to svært sterke turer med mange inntrykk. Disse områdene var svært hardt rammet av orkanen. Mennekene der er totalt avhengige av matforsyningene AMC og andre hjelpeorganisasjoner kommer med. Et sted hadde de ikke fått matforsyning (om ofte dekker kun 5 dager) på 36 dager. Her fikk vi høre mange sterke historier. Det som gjorde sterkest inntrykk, kanskje på hele oppholdet her i Nicaragua, var å besøke Santa Rosa. Det er et lite samfunn som ligger ca 5 km på en kjempedårlig vei innover i skauen vekk fra ”hovedveien”. De bodde direkte langt borti gokk. En mann som bor der fortalte oss at da orkanen kom, tok den absolutt alle bygningene og ødela avlingene totalt. I de andre samfunnene vi hadde besøkt, hadde innbyggerne tatt tilfukt i en skole eller en kirke da orkanen herjet som verst. I Santa Rosa var det ingen bygninger igjen, så de stod på bar bakke. De levde uten hus og kun på de få bananene og yucaene (kålrabiaktig grønnsak) som ikke Felix hadde tatt med seg, i to måneder. Heldigvis kom det hjelp til etter hvert, og nå har de litt mat og i det minste plastikk over hodet. De fleste ”husene” har ikke vegger, men er bygd av plastikk-presseninger og noen planker. Det bor ofte over ti mennesker i hvert ”hus” som består av kun ett rom. De har ingen møbler av noe slag, og har små gryter og et ildsted utenfor husene sine som kjøkken. De har ikke elektrisitet, fortsatt for lite mat og ikke tilgang på rent drikkevann. Da vi satt i bilen på vei derifra var det mange tanker som svirret rundt i hodet.