Good-bye

Etter nesten tre uker med minimal tilgang til internett, var det deilig å returnere til Bluefields og sitte her å sjekke mail, fjesbok og blogg igjen. Det er rart hvor avhengig man blir av slikt.

Laguna de Perlas er en liten by med i overkant av 1000 innbyggere. Alle kjenner alle, og trives med det. De har for bare noen uker siden fått vei. Tidligere har de brukt stiene sine og pangaer (små båter). De lever hovedsakelig av fisk og kokain. Fiskerne drar faktisk på jobb i håp om å fiske kokain og ikke fisk. Laguna ligger i karibien, og kokainsmuglere fra Colombia kaster pakker med kokain i havet og lar fiskerne ved Nicaraguas kyst fiske dem opp. Fiskerne selger kokainen videre til bestemte nicamenn i hver by som sender dem videre til Managua og så bærer det nordover til USA. Alle vet hvem de skal selge kokainen til hvis de finner noe. Den viktigste av dem heter Ted. Vi har sett huset til Ted. Det er digert og dekket med blå keramikkfliser. Ted er en smart mann. Han tjener haugevis med penger, og bruker mye på folket i landsbyen. Hvis noen trenger hjelp, er det bare å gå til Ted. Han har egne båter, så han får deg på sykehuset. Trenger du penger, vil han hjelpe deg. Ted har til og med sitt eget baseball-lag. Hvis politiet eller noen skulle finne på å ta Ted, går hele landsbyen imot. (Dette skjer ikke så ofte siden politiet er korrupt og liker Ted). Ted er lur.

På grunn av lett tilgang til kokain er det mange av innbyggerne som er narkomane. Men sett bort fra det, er Laguna de Perlas et fantastisk sted. Både jeg og Ingunn hadde tårer i øynene i dag tidlig da vi satt i pangaen på vei til Bluefields. Oppholdet vårt her har vært veldig annerledes enn i Bluefields. AMC i Laguna arbeider først og fremst med forebygging av HIV/AIDS og seksuelt overførbare sykdommer (SOS). Det er ikke så mange som har disse sykdommene, men de er redd for rask spredning. Vi ble tidlig overrasket over folkets syn på sex her. Siden barn og foreldre ofte bor i et og samme rom, og ofte i samme seng, er sex blitt et vanlig syn fra man er små. Det er vanlig å begynne å eksperimentere seksuellt fra man er i 8-årsalderen. Om det går an? Ja, det gjør visst det. De er heller ikke altfor flinke til å holde seg til én partner. En venn av oss i Laguna har 22 søsken. Alle søskenene fra samme far, men med 18 ulike mødre. Dette er ikke uvanlig. Så hvis HIV/AIDS blir mer utbredt her, så kommer det til å bli ille. Kirkens Nødhjelp er hovedsponsoren av disse prosjektene, så det var veldig gøy å virkelig få se hva pengene går til. AMC har ungdomsgrupper, kvinnegrupper, herregrupper, pastorgrupper, møter på skolen, radioprogrammer og mer, som alle dreier seg om informasjon om HIV/AIDS og SOS. Kirkene står svært sentralt i alle de små samfunnene her, så samarbeid med de ulike pastorene er en vesentlig del av arbeidet. De hadde lenge vanskeligheter med dette, men nå kan pastorene snakke åpent om HIV under en gudstjeneste, så det har vært stor fremgang. Jeg og Ingunn fant ut at vi ikke visste så veldig mye om emnet, så vi måtte sette oss grundig inn i dette. Vi fikk selv lede et av ungdomsmøtene, hvor vi åpent snakket om sex, sykdommer og seksuelle forhold med ungdommer som knapt fniste. Fantastisk. Vi lærte minst like mye som dem gjorde.

Det som har vært så fantastisk med oppholdet i Laguna er den sosiale delen. Vi har fått lokale venner som vi nok kommer til å holde kontakten med i år fremover. De har tatt oss med ut å danset, gått turer, sett på basketballturneringer og hatt det veldig gøy. Vi bodde veldig fint hos kjempetrivelige folk og spiste kjempegod mat. Menneskene her er virkelig avslappete (noen ganger ganske ineffektive), positive og svært vakre. De er, som i Bluefields, afroamerikanere og snakker ya-man (creolsk). De røyker ugress (marihuana), går med skaut, spiller basket og går i gangsta'-klær. Når man går forbi noen på gata sier man ikke good-day, men kun good-bye . Dette fant vi svært underlig de første dagene, men etter hvert gikk vi også rundt å sa good-bye til mennesker vi akkurat hadde møtt. En smule preget av kulturen her, har vi fått rasta. Vi har rett og slett blitt wannabe ya-mans. Bilder vil komme.