Ya Man blir til Yes Mam
Nå har jeg og Ingunn vært 3 uker i Bluefields – ”hovedstaten” på østkysten av Nicaragua. Det har kanskje vært de mest lærerike og mest utfordrende ukene i mitt liv. Da vi kom hit, forventet de en proff danselærer og en proff dramalærer. Dette på grunn av at de hadde fått søknaden vår (fra Kirkens Nødhjelp) der det stod at jeg hadde arbeidet på 3T i Mosjøen som ”danselærer” og Ingunn hadde gått dramalinja på videregående. Så de hadde planlagt at vi skulle ha dansetimer og dramatimer med en rekke ulike grupper i byen. Vi fikk jekket ned forventningene noen hakk, og sa at vi kunne en del leker . Det vi har gjort disse 3 ukene er følgende:
Hver dag har vi tilbragt 2 timer på et jentehus hvor 14 jenter mellom 8 og 15 år oppholder seg når de ikke er på skolen. Vi har danset line-dance (Takk til pussige gymlærer Trude!) med dem (til HGH og The Tussler) og lekt Funky Chicken, A –ram-sam-sam og diverse andre leker som bryter isen brått. Vi fikk høre at disse jentene hadde gjennomgått en hel del. Mange har blitt eller blir seksuelt misbrukt, skadet fysisk og vært prostituerte. Vi tenkte at disse jentene ville bli en stor utfordring å arbeide med – men de har vært helt fantastiske. De er sprudlende, kjærlige og positive som få. De to timene daglig gav oss minst like mye, som det gav dem. Timene var fylt med smil, sang, dans og en hel del latter.
På fredag fremførte de line-dancene de hadde lært for hele kontoret her. De var nervøse og kjempesøte, men det gikk veldig bra. Etterpå satt vi i ring, og én etter én reiste de seg opp og fortalte hvordan de hadde hatt det med oss de siste 3 ukene. Jeg hadde aldri forventet noe lignende. De mest ”vanskelige” og mest sjenerte av dem, reiste seg – og fortalte at de aldri hadde hatt det så bra om de timene de var sammen med oss, og at det hadde gjort dagene dere mye lettere og gladere.
Barna her blir veldig fort voksne på grunn av alt ansvaret de får fra de er små, så jentene var ikke vant til å leke, og heller ikke vant til å bli behandlet kjærlig og få ros. Mens jentene snakket, begynte de å gråte. Én etter én. Til slutt lå vi alle på gulvet på kontoret, kjempegråt og hørte på Secret Garden – for alle siste gang. Vi har fått 14 småsøstre.
Hver dag har vi også arbeidet på en skole i 3 timer hver dag. Escuela Dinamarca (Danmark Skole, pga støtte fra Danmark). Der hadde vi 1 time med tre 8-åringer som hadde kommet seg opp i litt vanskeligheter.. Vi tegnet, snakket, lekte og sang med dem for å ”få dem på bedre tanker”.
Den største utfordringen vår var nok vår siste oppgave. Den gikk ut på at vi fikk tildelt 5 elever hver. Ingunn fikk de 5 ”vanskeligste” elevene fra 2.klasse og jeg fikk de 5 ”vanskeligste” elevene fra 3.klasse. Og i tillegg var dette den mest ”urolige” skolen i Bluefields, som tok inn de elevene som ingen andre ville ha. 3.klassinger høres kanskje ikke så vanskelig ut. Men her går man samme klassetrinn om igjen hvis man ikke består eksamenen på slutten av året. Dermed hadde jeg flere ”kjempekule” 15-åringer som gikk sammen med 10-åringer. Stakkars, stakkars lærerinne (de har samme lærer i alle fag, hver dag). Den første uken observerte jeg dem i klassen og snakket med dem én og én. Jeg fant ut etter hvert at det kanskje ikke var dem fem enkeltelevene det var noe ”galt med”. Så jeg lagde klasseregler, lagde klassekart med faste plasser, hadde mange samtaler med lærerinnen og rektor og snakket med hele klassen. Det var skolesystemet det burde bli gjort noe med, men det var litt over mitt hode. Skulle gjerne hatt noen år med pedagogikk og psykologi før jeg hoppet ut i dette, men lærerikt har det vært!
På ettermiddagene har vi besøkt flere av våre elever for blant annet å finne ut hvorfor ungene ikke er motiverte. Den foresatte til en av elevene vi besøkte hadde en t-skjorte der det stod:
No comments:
Post a Comment