Et lite avbrekk fra virkeligheten vender tilbake

Etter vårt nesten to måneders opphold på vestkysten, hadde vi en ukes ferie som vi tilbragte i San Juan del Sur; Nicaraguas ferieperle. Det var deilig å ikke være de eneste extranjeros eller chelitas (som de liker å kalle små, hvite jenter), ligge på stranda, lese norsk bok som ikke var pensum og slappe av. Det var faktisk mange flere norsker som bodde på samme hostel som oss. Det er ikke så mange av oss, men vi nordmenn er overalt! En kveld dro vi på en tur til en nydelig hvit sandstrand hvor det var 4 millioner skilpaddeegg under oss, og vi fikk sett på ei skilpadde mens den la egg! Skilpadder er kule dyr. Vi fikk også sett en haug ville aper. Men feriens høydepunkt tror jeg likevel må være når vi prøvde å surfe på en av Nicaraguas beste surfestrender. Vanskelig, men skikkelig artig! Det var deilig å få slappet av og forberede oss på de kommende to ukene som vi visste ble til å bli vanskelige..

Waspam

Fram til i går har jeg og Ingunn vært på grensen til Honduras i en by (og et område) som heter Waspam. Det ligger i nord-øst av Nicaragua og ble hardt rammet av orkanen Felix i september i år. Vi tok fly til Puerto Cabezas som var det kanskje hardest rammede området, og kjørte i tre timer for å komme til Waspam. På den kjøreturen fikk vi se områder hvor orkanen virkelig hadde herjet. Vi så hus som var bokstavelig talt slettet med jorda, mennesker som levde under plastikk-presseninger, kirker hvor kun spiret stod igjen og enorme trær som lå på bakken. Vi ble fortalt at forholdene var mye bedre nå, tre måneder etter katastrofen.

I Waspam bor det nesten bare miskitoer, ”Nicaraguas samer”. De snakker miskito, som høres for oss svært samisk ut, og de ser i mine øyne ut som en blanding av indianere og afroamerikanere. Waspam er en relativt ”utviklet” by med rundt 7000 innbyggere. Det er samfunnene rundt Waspam hvor forholdene står verst til. Vi var på en tre-dagerstur ved Rio Coco (elven som er grensen mellom Honduras og Nicaragua). Det tar flere timer i en svært smal og lang trebåt for å komme dit. Denne båten var stappa med klor (som de vasker klær med og har i vannet for å få det høvelig drikkbart)og rundt 30 mennesker (altfor, altfor mange). Regina, som vi dro sammen med, var rimerlig nervøs og spurte flere ganger om vi kunne svømme. Betryggende. Vi kom heldigvis relativt tørre frem til Andres. Der bodde vi i et AMC-kontor sammen med flaggermus, kjempepadder og de største edderkoppene vi noen sinne har sett. Edderkoppene fikk alle navn. De vi ble best kjent med var Even som bor på kjøkkenbenken, Einar som bor i trappa (Einar er størst), Eiolv som bor på vasken, Erling som bor på doen og Eddie som bor tre cm fra Ingunns seng. Ellliott med tre l-eller (for å ikke forveksle han med Ingunns guatemalske venn) bodde også på soverommet vårt, men han ble hardt rammet av Reginas kost og hans bosted er nå uvisst. Jeg hadde noen flaggermus over senga mi, og våknet opp (etter ikke så mange timers søvn..) med flaggermusbæsj på myggnettet. Trivelig. Som sikkert mange av dere vet, så er ikke jeg svært begeistret for fugler, og heller ikke for mus, så dette dyret er ikke akkurat min favorittdyrevenn. Etter en natt fylt med grisegrynt, gjeitelyder (som gjorde at jeg drømte at en jente ble kvelt til døde), musepip, sauebreking, flaggermuslyder (helt forferdelig), hundebjeffing, apehyl og en mengde kykeliky, har jeg kommet frem til at jeg ikke har så mange dyrevenner.

På denne tredagersturen besøkte vi flere små samfunn hvor det ikke stod så veldig bra til. Husene var skralle, barna hadde store mager og svært mange av dem hostet veldig mye. Fattigdommen var tydelig. Jeg og Ingunn tenkte at barna hadde ”rismager” og var forkjølet. Det viste seg at magene var fylt av parasitter (ormer) og at de hadde turberkolose. Mange barn døde av diaré. De fleste samfunnene hadde ikke tilgang til rent vann, og de drakk derfor det svært skitne elvevannet. Likevel var disse barna livlige og sprudlende. Vi lekte ”funky chicken” med hundrevis av barn som knapt hadde sett hvite mennesker før. Digitalkamera var noe av det morsomste og mest spennende de hadde vært med på.

Vi dro også på to dagsturer med et AMC-team hvor vi delte ut bønnefrø til små samfunn på innlandet. Dette var to svært sterke turer med mange inntrykk. Disse områdene var svært hardt rammet av orkanen. Mennekene der er totalt avhengige av matforsyningene AMC og andre hjelpeorganisasjoner kommer med. Et sted hadde de ikke fått matforsyning (om ofte dekker kun 5 dager) på 36 dager. Her fikk vi høre mange sterke historier. Det som gjorde sterkest inntrykk, kanskje på hele oppholdet her i Nicaragua, var å besøke Santa Rosa. Det er et lite samfunn som ligger ca 5 km på en kjempedårlig vei innover i skauen vekk fra ”hovedveien”. De bodde direkte langt borti gokk. En mann som bor der fortalte oss at da orkanen kom, tok den absolutt alle bygningene og ødela avlingene totalt. I de andre samfunnene vi hadde besøkt, hadde innbyggerne tatt tilfukt i en skole eller en kirke da orkanen herjet som verst. I Santa Rosa var det ingen bygninger igjen, så de stod på bar bakke. De levde uten hus og kun på de få bananene og yucaene (kålrabiaktig grønnsak) som ikke Felix hadde tatt med seg, i to måneder. Heldigvis kom det hjelp til etter hvert, og nå har de litt mat og i det minste plastikk over hodet. De fleste ”husene” har ikke vegger, men er bygd av plastikk-presseninger og noen planker. Det bor ofte over ti mennesker i hvert ”hus” som består av kun ett rom. De har ingen møbler av noe slag, og har små gryter og et ildsted utenfor husene sine som kjøkken. De har ikke elektrisitet, fortsatt for lite mat og ikke tilgang på rent drikkevann. Da vi satt i bilen på vei derifra var det mange tanker som svirret rundt i hodet.

Good-bye

Etter nesten tre uker med minimal tilgang til internett, var det deilig å returnere til Bluefields og sitte her å sjekke mail, fjesbok og blogg igjen. Det er rart hvor avhengig man blir av slikt.

Laguna de Perlas er en liten by med i overkant av 1000 innbyggere. Alle kjenner alle, og trives med det. De har for bare noen uker siden fått vei. Tidligere har de brukt stiene sine og pangaer (små båter). De lever hovedsakelig av fisk og kokain. Fiskerne drar faktisk på jobb i håp om å fiske kokain og ikke fisk. Laguna ligger i karibien, og kokainsmuglere fra Colombia kaster pakker med kokain i havet og lar fiskerne ved Nicaraguas kyst fiske dem opp. Fiskerne selger kokainen videre til bestemte nicamenn i hver by som sender dem videre til Managua og så bærer det nordover til USA. Alle vet hvem de skal selge kokainen til hvis de finner noe. Den viktigste av dem heter Ted. Vi har sett huset til Ted. Det er digert og dekket med blå keramikkfliser. Ted er en smart mann. Han tjener haugevis med penger, og bruker mye på folket i landsbyen. Hvis noen trenger hjelp, er det bare å gå til Ted. Han har egne båter, så han får deg på sykehuset. Trenger du penger, vil han hjelpe deg. Ted har til og med sitt eget baseball-lag. Hvis politiet eller noen skulle finne på å ta Ted, går hele landsbyen imot. (Dette skjer ikke så ofte siden politiet er korrupt og liker Ted). Ted er lur.

På grunn av lett tilgang til kokain er det mange av innbyggerne som er narkomane. Men sett bort fra det, er Laguna de Perlas et fantastisk sted. Både jeg og Ingunn hadde tårer i øynene i dag tidlig da vi satt i pangaen på vei til Bluefields. Oppholdet vårt her har vært veldig annerledes enn i Bluefields. AMC i Laguna arbeider først og fremst med forebygging av HIV/AIDS og seksuelt overførbare sykdommer (SOS). Det er ikke så mange som har disse sykdommene, men de er redd for rask spredning. Vi ble tidlig overrasket over folkets syn på sex her. Siden barn og foreldre ofte bor i et og samme rom, og ofte i samme seng, er sex blitt et vanlig syn fra man er små. Det er vanlig å begynne å eksperimentere seksuellt fra man er i 8-årsalderen. Om det går an? Ja, det gjør visst det. De er heller ikke altfor flinke til å holde seg til én partner. En venn av oss i Laguna har 22 søsken. Alle søskenene fra samme far, men med 18 ulike mødre. Dette er ikke uvanlig. Så hvis HIV/AIDS blir mer utbredt her, så kommer det til å bli ille. Kirkens Nødhjelp er hovedsponsoren av disse prosjektene, så det var veldig gøy å virkelig få se hva pengene går til. AMC har ungdomsgrupper, kvinnegrupper, herregrupper, pastorgrupper, møter på skolen, radioprogrammer og mer, som alle dreier seg om informasjon om HIV/AIDS og SOS. Kirkene står svært sentralt i alle de små samfunnene her, så samarbeid med de ulike pastorene er en vesentlig del av arbeidet. De hadde lenge vanskeligheter med dette, men nå kan pastorene snakke åpent om HIV under en gudstjeneste, så det har vært stor fremgang. Jeg og Ingunn fant ut at vi ikke visste så veldig mye om emnet, så vi måtte sette oss grundig inn i dette. Vi fikk selv lede et av ungdomsmøtene, hvor vi åpent snakket om sex, sykdommer og seksuelle forhold med ungdommer som knapt fniste. Fantastisk. Vi lærte minst like mye som dem gjorde.

Det som har vært så fantastisk med oppholdet i Laguna er den sosiale delen. Vi har fått lokale venner som vi nok kommer til å holde kontakten med i år fremover. De har tatt oss med ut å danset, gått turer, sett på basketballturneringer og hatt det veldig gøy. Vi bodde veldig fint hos kjempetrivelige folk og spiste kjempegod mat. Menneskene her er virkelig avslappete (noen ganger ganske ineffektive), positive og svært vakre. De er, som i Bluefields, afroamerikanere og snakker ya-man (creolsk). De røyker ugress (marihuana), går med skaut, spiller basket og går i gangsta'-klær. Når man går forbi noen på gata sier man ikke good-day, men kun good-bye . Dette fant vi svært underlig de første dagene, men etter hvert gikk vi også rundt å sa good-bye til mennesker vi akkurat hadde møtt. En smule preget av kulturen her, har vi fått rasta. Vi har rett og slett blitt wannabe ya-mans. Bilder vil komme.

En hard virkelighet

Vi fikk et spesielt forhold til en av mine fem 3.klassinger; Kain.
Kain er en flink elev, rimelig rolig, men ukonsentrert. Han har mye fravær og av og til kan han være borte fra skolen i over en uke. Etter flere samtaler med Kain kom det frem at situasjonen hans hjemme ikke var helt enkel. Mi mama’s coughing blood – fortalte Kain meg en dag. Vi bestemte oss for å dra på besøk til familien hans og se hvordan situasjonen virkelig var.

Kains familie bor i et lite skur. De er 7 mennesker. Kains mor er veldig syk. Hun må fjerne livmoren (kreft) og lider av store blødningen både den ene og den andre veien. Hun er for syk til å arbeide. Mannen hennes har stukket av. Han bruker narkotika, så han røyker eller sniffer bort alle pengene han tjener. De andre barna er små, kun hennes eldste datter arbeider. Hun er hushjelp og tjener 600 cordobas i måneden (det er ca 200kroner). Av dem går 300C til husleie. Det kan ikke engang kalles husleie. ”Huset” består av blikkplater og litt treverk og det er et rom (kanskje 12m2). Der bor de alle 7. Et rom. Ingen senger. Ingen toalett. 7 mennesker. Det minste barnet er 2 år. De har 300 cordobas (ca 100kroner) til alt forbruk for 7 mennesker per måned.
Kain hadde skulket skolen for at de ikke hadde mat. Han hadde fått streng beskjed fra moren at han måtte gå på skolen, men Kain valgte familien sin over sin egen utdanning. Han gjør ulike ærender og tar det arbeidet han finner hver dag etter skolen, men han skulker når de ikke har mat, slik at han kan arbeide hele dager. Han tjener lite, og gir alt han tjener til søsteren slik at hun kan kjøpe mat. Kain er 11 år.

Samtidig viser undersøkelser at det kommer mest sansynelig til å bli sult i Nicaragua i løpet av de neste månedene. Vest-kysten er rammet av flom og store mengder regn som ødelegger avlingene og husene, Øst-kysten er rammet av tørke og de nordlige delene prøver fortsatt å komme seg på føttene etter orkanen Felix fra forrige måned. Det begynner å bli mindre og mindre mat i landet. Og prisene på den maten som er, stiger og stiger. Prisene har blitt fordoblet på en uke. Lønningene står stille.

Ya Man blir til Yes Mam

Nå har jeg og Ingunn vært 3 uker i Bluefields – ”hovedstaten” på østkysten av Nicaragua. Det har kanskje vært de mest lærerike og mest utfordrende ukene i mitt liv. Da vi kom hit, forventet de en proff danselærer og en proff dramalærer. Dette på grunn av at de hadde fått søknaden vår (fra Kirkens Nødhjelp) der det stod at jeg hadde arbeidet på 3T i Mosjøen som ”danselærer” og Ingunn hadde gått dramalinja på videregående. Så de hadde planlagt at vi skulle ha dansetimer og dramatimer med en rekke ulike grupper i byen. Vi fikk jekket ned forventningene noen hakk, og sa at vi kunne en del leker . Det vi har gjort disse 3 ukene er følgende:

Hver dag har vi tilbragt 2 timer på et jentehus hvor 14 jenter mellom 8 og 15 år oppholder seg når de ikke er på skolen. Vi har danset line-dance (Takk til pussige gymlærer Trude!) med dem (til HGH og The Tussler) og lekt Funky Chicken, A –ram-sam-sam og diverse andre leker som bryter isen brått. Vi fikk høre at disse jentene hadde gjennomgått en hel del. Mange har blitt eller blir seksuelt misbrukt, skadet fysisk og vært prostituerte. Vi tenkte at disse jentene ville bli en stor utfordring å arbeide med – men de har vært helt fantastiske. De er sprudlende, kjærlige og positive som få. De to timene daglig gav oss minst like mye, som det gav dem. Timene var fylt med smil, sang, dans og en hel del latter.

På fredag fremførte de line-dancene de hadde lært for hele kontoret her. De var nervøse og kjempesøte, men det gikk veldig bra. Etterpå satt vi i ring, og én etter én reiste de seg opp og fortalte hvordan de hadde hatt det med oss de siste 3 ukene. Jeg hadde aldri forventet noe lignende. De mest ”vanskelige” og mest sjenerte av dem, reiste seg – og fortalte at de aldri hadde hatt det så bra om de timene de var sammen med oss, og at det hadde gjort dagene dere mye lettere og gladere.
Barna her blir veldig fort voksne på grunn av alt ansvaret de får fra de er små, så jentene var ikke vant til å leke, og heller ikke vant til å bli behandlet kjærlig og få ros. Mens jentene snakket, begynte de å gråte. Én etter én. Til slutt lå vi alle på gulvet på kontoret, kjempegråt og hørte på Secret Garden – for alle siste gang. Vi har fått 14 småsøstre.


Hver dag har vi også arbeidet på en skole i 3 timer hver dag. Escuela Dinamarca (Danmark Skole, pga støtte fra Danmark). Der hadde vi 1 time med tre 8-åringer som hadde kommet seg opp i litt vanskeligheter.. Vi tegnet, snakket, lekte og sang med dem for å ”få dem på bedre tanker”.

Den største utfordringen vår var nok vår siste oppgave. Den gikk ut på at vi fikk tildelt 5 elever hver. Ingunn fikk de 5 ”vanskeligste” elevene fra 2.klasse og jeg fikk de 5 ”vanskeligste” elevene fra 3.klasse. Og i tillegg var dette den mest ”urolige” skolen i Bluefields, som tok inn de elevene som ingen andre ville ha. 3.klassinger høres kanskje ikke så vanskelig ut. Men her går man samme klassetrinn om igjen hvis man ikke består eksamenen på slutten av året. Dermed hadde jeg flere ”kjempekule” 15-åringer som gikk sammen med 10-åringer. Stakkars, stakkars lærerinne (de har samme lærer i alle fag, hver dag). Den første uken observerte jeg dem i klassen og snakket med dem én og én. Jeg fant ut etter hvert at det kanskje ikke var dem fem enkeltelevene det var noe ”galt med”. Så jeg lagde klasseregler, lagde klassekart med faste plasser, hadde mange samtaler med lærerinnen og rektor og snakket med hele klassen. Det var skolesystemet det burde bli gjort noe med, men det var litt over mitt hode. Skulle gjerne hatt noen år med pedagogikk og psykologi før jeg hoppet ut i dette, men lærerikt har det vært!


På ettermiddagene har vi besøkt flere av våre elever for blant annet å finne ut hvorfor ungene ikke er motiverte. Den foresatte til en av elevene vi besøkte hadde en t-skjorte der det stod:

Why go to high school when you can go to school high?

For tiden befinner vi oss i Laguna de Perlas, litt nord for Bluefields. har veldig sjelden tilgang til internett. A

Et lite avbrekk fra virkeligheten

Etter en relativt psykisk tung forrige uke, bestemte vi oss for å unne oss en liten ferie siden vi hadde frihelg. Vi stod opp 5 fredags morgen og fikk stoppet en taxi. Vi hadde med oss hver vår vell bereiste Bergans-sekk, og sa litt spørrende ”aeropuerto” (flyplass) til rastafaritaximannin. Vi fikk et bekreftende ”ya man” til svar – og turen bar til flyplassen. Etter kun en liten flytur i et lite fly hvor vi satt helt opp i ryggen til piloten og kunne se at flyet hadde lite bensin og at de bruker avispapir i rutene for å ikke få sola i øynene – kom vi til Corn Island – ei karibisk øy. Vi brukte dagen flittig på stranden, koste oss og slappet av. Solbrente ble vi. Neste dag dro vi til Little Corn Island – som er ei bittelita øy litt unna den store øya som har noen fine hoteller, restauranter, veier, biler og flyplass. Den lille øya har ingen biler eller motorsykler og derfor ingen veier- kun stier. Det er ingen fancye hoteller – nesten kun små basthytter. Den lille øya er dekt med jungel og omringet av hvit strand. Jeg forelsket meg totalt. Uheldigvis hadde vi kun 1 dag til før vi måtte vende tilbake til Bluefields og arbeid – men det var en fantastisk dag!

Nå har jeg og Ingunn kun 1 uke igjen her i Bluefields. Jeg skal skrive litt om hva vi har gjort på slutten av oppholdet – så du får vente til da, Didirik.

Forresten, beklager forrige innleggs klisjeer – det ble skrevet i et svakt øyeblikk.

Bluefields

Folk hadde fortalt at Øst-kysten kom til å være veldig annerledes enn Managua og resten av vest-kysten av Nicaragua. De hadde faktisk sagt at det er som to ulike land. Etter en uke på øst-kysten er jeg overbevist – eller det tok vel kun noen minutter. Ulikhetene er klare og enorme.

Karibien. Den virkelige karibien. Mestizene på vest-kysten (mix av spanjoler og indianere)med bart, er nå byttet ut med ”afroamerikanere” med rastafletter. Salsa og merengue er byttet ut med vill reggatondansing (veldig tett gnikking til sanger som alle høres ut som Gasolina). 30 grader er byttet ut med 38 grader. Backpackere og andre turister fra Europa og USA er byttet ut med meg, Ingunn, 4 franskmenn og en dame fra New Zealand. Vi tilbringer en del tid sammen med dem.

Bluefields er en by med ca 40 000 innbyggere. Navnet sitt har den fått etter en nederlandsk pirat..Den ble rammet av orkanen Juana i 1988 – og har etter det aldri riktig blitt bygget opp igjen. Vi bor hos en familie her. Mannen i huset kunne fortelle at da han kom til Bluefields etter orkanen i 1988, fant han sin kone og sine barn som søkte ly for uværet under noen ruiner. Huset deres var slettet med jorda. Det har tatt dem mange, mange år å bygge det opp igjen. Så huset vi nå bor i, har han bygget med egen håndkraft. En vegg om gangen. Han kan fortelle at det fortsatt er familier som ennå ikke har fått bygget opp husene sine. Bluefields er en by med mange problemer. De mange prostituerte, de enorme mengdene narkotika som kommer fra Colombia og korrupsjonen er klare trekk ved Bluefields.

En av likhetene med vest-kysten og øst-kysten er fattigdommen. Du kan se den. Føle den. Blekkplatehusene fyller byen og gir den et dystert preg, men de smilende menneskene gjør Nicaragua til et gledens land – et land du lett blir glad i.